Ikke bare en apestrek

Mange kjenner Liv Gulbrandsen som en energisk formidler av litteratur. I alt fra teaterforestillinger der hun på sitt snurrige vis gjenforteller romaner på 90 minutter, til at hun i flere år var en synlig leder for organisasjonen Leser søker bok, har hun bidratt med et skjevt, friskt og festlig blikk på bøker og lesing. Men Gulbrandsen skriver også bøker, og i hennes nyeste bok om å starte på skolen, Skoleape, har det friske og festlige virkelig forplantet seg i fortellingen. Og det er også sabla godt videreført i Åshild Kanstad Johnsens illustrasjoner.

Første skoledag

Ella skal begynne på skolen og gleder seg veldig. Første skoledag vil hun være så fin hun bare kan. Men det er ikke de lyse, rene klærne som er lagt frem, hun vil ha på seg. Nei, Ella har helt andre planer: Hun vil være en ape!Skoleape kan leses som en rar liten fortelling om en jente med vill fantasi og mye selvstendighet. Men ved nærmere lesning er det veldig mange lag å finne i Liv Gulbrandsens historie – også takket være Åshild Kanstad Johnsens fargesterke tegninger, som fyller ut den minimalistiske teksten veldig godt.

Illustrasjonene bygger i stor grad på en klar og dristig fargebruk, der hvert oppslag har en ny hovedfarge. Et oransje oppslag avløses av et grønt, som videre avløses av et blått, som igjen avløses av et cerise-rosa, osv. Dette gjør at hvert eneste oppslag blir en ny liten sensasjon å få øye på. I sin helhet er denne boken fargemessig en skikkelig deilig energiboost, og sammen med de store figurene og fortellingens klare, enkle setninger og dialog skrevet med illustratørens håndskrift, er det som om sidene i boken bare roper på oppmerksomhet. Kanskje litt sånn som Ella?

Vilter stil

Både fargepaletten og streken kan minne om den vi ser i Kanstad Johnsens søster Maris bøker ABC (2017) og 321 (2019), og uttrykket skiller seg noe fra Åshild Kanstad Johnsens tidligere utgivelser. Bruken av håndskrift kjenner vi igjen fra f.eks. Kubbe lager museum (2010) og Ulla og Bendik bygger by (2015), men vi kan se at illustratøren har evnen til å fornye seg; nå skaper hun figurer med andre uttrykk, bruker en (antagelig) raskere og mer uvøren strek. Dette skaper også et høyt tempo i mange av oppslagene. Skoleape er ganske vilter og overskuddspreget i stilen, og dette kler fortellingen og dens hovedperson Ella helt ypperlig. Dette kunne liksom ikke vært gjort annerledes.

I tillegg har illustratøren virkelig gått all in for å bruke jungelen som motiv, noe som skaper et av de ekstra lagene i fortellingen. Temaet har sikkert vokst frem av at Ella vil være ape og liker å klatre og leke. Kanstad Johnsen har tegnet inn at den ene mammaen til Ella leser Jungelboken for henne, rommet til Ella ser ut som en jungel, og det gjør sannelig skolegården også. Det kan etter hvert se ut som hele verden får et jungelpreg når Ella har kledd seg ut som ape. Sidene er fulle av trær som slynger seg rundt karakterene, og karakterene selv glir naturlig inn i dette organiske virvaret. Jungelen kan forstås som et bilde på lek, på frihet og naturlig vekst. Jungelen er kontrasten til skolens systematiske opplæring av barn og til aktivitetsskolens organisering av barnas fritid. Jungelen er lengselen etter å fortsatt få være barn. Som ape tar Ella med seg det frie barnet inn i skolehverdagen. Og tommel opp for det!

Annerledes

Et annet tema som behandles på finurlig vis, er omfavnelsen av å være litt utenfor boksen. Ella skiller seg unektelig ut på skolens første dag ikledd sine ape-gevanter, og hun synes det er helt greit. Hun har en veldig sterk selvtillit når det kommer til sine egne estetiske preferanser, og det er fint å lese om en karakter som er så trygg på seg selv. I tillegg har Ella to mødre, og det fine er at boken ikke gjør noe egentlig poeng ut av det. Det er ikke det boken handler om, i alle fall ikke på noen annen måte enn at det er helt naturlig å ikke leve i den tradisjonelle kjernefamilien lenger.

Skoleape er en bok som er fin lesning i forbindelse med skoleforberedelser, uavhengig av hvilken familiekonstellasjon man befinner seg i. Måten den formidler det å ivareta barnets lekenhet, barnlighet og selvstendighet på, er nydelig utført i både tekst og bilder, og den gjør at man som voksen også tenker: Alle burde leke mer!