Utypisk Høstutstilling

For 136. gang kan publikum oppleve Høstutstillingen: År ut og år inn presenterer de håndplukkede juryene en verksliste valgt basert på anonymt innsendte prosjekter. Hvem som kommer gjennom nåløyet, er like spennende hvert år. Enkelte kunstnere har så sterk signatur og vil derfor ikke kunne være anonyme, men for mange kan dette være døråpnere til en større offentlighet. I år har juryen har valgt ut 68 kunstnere eller kunstgrupper, fra 2700 søkere. Dette gir hvert prosjekt bedre plass å boltre seg på enn det man har opplevd tidligere.

Men hva er utstillingens premiss? Å vise tverrsnittet av kunstnere i Norge, eller ligger det en vilje til å skape en diskurs hos juryen? Spørsmålet kan ikke besvares av hverken jury eller publikum. Kanskje det er nettopp derfor vi returnerer som publikum på nytt hver høst?

Fra popup til innrissing i en Tesla

På utstillingen er det få kunstnere som arbeider innenfor tegning, men de representerer til gjengjeld et stort spenn.

Mette Hellenes’ Mentale bilder 9, 2, 1 og 11 fra 2023 er popup-bilder som viser utsnitt av mennesker omsluttet av vann eller noe mer abstrakt, flankert av noe som minner om en malstrøm eller et vannsluk og en avsidesliggende villa. Å se Hellenes leke med skulpturelle dimensjoner og å gjøre dypdykk i det absurde gir mersmak.

Ottar Karlsens Have you achieved your true potential? fra 2021 har en tittel som riffer over selvhjelpsjangerens lingo, som viser naturtro, majestetiske, snødekkede fjelltopper. Verket holder en kontemporær klang ved at det er splittet i to på midten, og det bærer nærmest på en anklage om alt vi mennesker forventes å oppnå, eller snudd på hodet: alle de rare prioritetene vi har. Kanskje vi skal se litt mer utover og litt mindre innover?

Ingeborg Annie Lindahls skulptur Is this it fra 2022 viser en minimal tegning av et omslynget par, risset inn i lakken på en vraket Teslas panser. Å ripe i en bils lakk er mer enn en ulovlig handling, det er en ladet handling, den er kulturell: I hvor mange filmer bruker ikke hovedpersonen bilnøkler til å ripe i lakken på antagonistens bil? Det er et lavmælt, nærmest passivt-aggressivt angrep. I denne settingen har dette harde konsumproduktet fått et varmt og intimt uttrykk.

Brynhild Grødeland Winthers Home is where my cat is fra 2022 er et surrealistisk spill. Et landskap smuldrer opp, vi ser ferjer og busstopp, vi ser et dyr som er fisk, menneske og katt, med et avansert maskineri inni seg. Tittelen spiller på ordtaket «Home is where the heart is», der hjertet et byttet ut med en katt. Onelineren passer utmerket til statusen katten har fått på internett, og ikke minst rollen den har hatt hos single damer som frykter å bli kattedamer. Måten Grødeland Winther leker med begrepene på, oppleves som en leken tilnærming.

Men generasjonen var ikke død

Min sterkeste kunstopplevelse i år er Ronja Krokstrand Gravklevs videoarbeid høyere enn himmelen (2023), der kunstneren ser tilbake på sin egen oppvekst, som ble sterkt preget av brorens selvmord. Kombinasjonen av nye og gamle opptak fra barndommen viser en stemme og et blikk som kjennes forfriskende, sterkt og viktig.

Uken før kommunevalget og dager etter Unge Høyre-leder Ola Svennebys ekle uttalelse om at Greta Thunberg-generasjonen er død, viser Thomas Østbye med videoen Sivil ulydighet heldigvis en annen virkelighet. Vi følger unge (Thunberg-generasjonen) og godt voksne aktivister (boomers) tett mens de planlegger og gjennomfører flere aksjoner for å belyse oljeletingens direkte konsekvenser på klimaets urovekkende fremtid.

Lydforurensning

Videorommet var både bra og dårlig løst. Sirkelen med skjermer midt i rommet med sittesekker og hodetelefoner gir publikum en god mulighet til å fordype seg i videoverkene. Dessverre har juryen også plassert verk på de fire veggene rundt sirkelen, og disse har lyd som lekker og forstyrrer de andre arbeidene.

Hva er intensjonen med å la verk blande seg? Rommet er dempet og mørkt, og verkene krever ro og konsentrasjon.

Nyanser av brunt

Dersom vi kaster et raskt blikk over rommene, er det unektelig et spor av brunt som går igjen i rommene, vi ser det på pidestaller, i tekstiler, i installasjoner og i de veggbaserte verkene. Er dette en intensjon eller mer tilfeldig? Som besøkende kan det oppleves som en forflatende, interiøraktig blindsone.

Samtidig er det en påminnelse om hva som skjer når man erstatter det hvite rommet med en annen farge.

Det viser rommet som en part som aldri er nøytral, men som aktivt inviterer inn, eventuelt lukker døren. Verkene som holder samme palett, står i denne settingen dessverre i fare for å reduseres til noe som står i samsvar med en overordnet palett.

Høstens utstilling mangler det særegne som gjør Høstutstillingen til en begivenhet som strekker seg utover kunstfeltets egen sirkel. Vi er vant med kunstverk som er samtalestartere; disse er det få eller ingen av i denne omgang. Kanskje det har vært et ønske hos juryen om å skape en lavmælt utstilling?