Varianter av Kverneland

«Han som gjør seg til et dyr, slipper smerten ved det å være menneske.» Sitatet er fra Samuel Johnson (britisk forfatter, 1709–1784, red. anm.), men er popularisert i starten av Hunter S. Thompsons gonzojournalistiske roadtrip av en roman Frykt og avsky i Las Vegas (1971).
Hva da med han som gjør seg selv til en tegneseriefigur? Steffen Kverneland har gjort nettopp dette til omdreiningspunktet i karrieren sin, og har skapt ikke bare én, men en lang rekke varianter av seg selv til å befolke seriene sine.

Fra Finnegan’s Wake til nasjonalkubisme

Haugesunderen Kverneland (f. 1963) er årets festspilldikter under De litterære festspillene i Bergen i år. Det er noe nært et perfekt valg. Stråmennene mine som sier at tegneserier og litteratur ikke har noe med hverandre å gjøre, tar selvsagt feil.
Du kan gå inn på en hvilken som helst pub i landet og høylytt erklære Steffen Kverneland som Norges fremste dokumentariske tegneserieskaper, og ha rimelige odds på å kunne gå ut uskadd. Det er ikke fordi den gjengse pubgjenger ikke bryr seg om tegneserier – tvert imot er Kvernelands navn et av svært få innen mediet som publikum av et visst segment (distingverte, beleste, rotbløytede kulturgubber og -kjerringer) vil kunne nikke anerkjennende til, og til og med plassere sammen med det de tenker på som «ordentlige bøker».
Parallellene til litteraturen i Kvernelands serier har vært der helt siden han lagde sine «amputerte klassikere» på 1990-tallet: uærbødige tegneserieversjoner av litterære storverk som ble trykket i det som var av tunglitterær presse på den tiden, fra tidsskrift som Samtiden og Vagant til fast plass i Dagbladet den gangen den enda var en kulturavis. Kverneland hadde fandenivoldskheten som krevdes for både å lage en tresiders tegneserie av James Joyces Finnegan’s Wake og tre år senere trekke Øvre Richter Frichs ariske kjempe Jonas Fjeld frem fra glemselen i De knyttede never, en tegneserie han erklærte å være tegnet i en «nasjonalkubistisk» stil.

Men Kverneland trengte aldri forfatterne for å lage litteratur. Du vet nok allerede hvor god kunstnerbiografien Munch (2013) er, og du har sikkert også erfart hvilket hudløst sort hull tegneserieskaperen tar oss med inn i når han skriver om farens selvmord i En frivillig død (2018). Likevel er ikke alt dette det mest interessante med Kverneland. Så la oss hoppe tilbake til starten før vi maler oss inn i det hjørnet hvor vi plumper ut med noe så dumt som at litteratur er målet som alle tegneserier aspirerer mot, og der kun få lykkes.

Upålitelige selvportrett

Steffen Kverneland har gjort seg selv til en tegneseriefigur igjen og igjen. Figuren Kverneland er alltid til stede for å kommentere, latterliggjøre, analysere eller angripe – uansett om det er snakk om kunstneres eller sitt eget liv han forteller fra.
Det er en lang tradisjon for tegneserieskapere å ta en slik plass i sine egne verk. Den canadiske trioen Seth, Joe Matt og Chester Brown har skapt semi-fiksjonaliserte versjoner av seg selv som dukker opp i hverandres bøker; svenskene Mats Jonsson og Joanna Rubin Dranger kommenterer sitt eget dokumentariske arbeid direkte underveis i serier som Da vi var samer (2021) og Husk oss til livet (2022); det samme gjør norske Ida Larmo i sin serieroman om andre verdenskrig-forliset Rigel (2022).
Det som gjør Kverneland spesiell, er at bøkene hans ikke inneholder bare én Kverneland, men flere. Selvrepresentasjonen varierer fra det helt realistisk tegnede og forseggjorte – den Kverneland vi møter med sønnen på fanget i En frivillig død – til en mer utpreget «tegneseriefigur» med tomme hvite øyne lånt fra Harold Grays gamle stripeserie Little Orphan Annie. Kverneland har blitt en mester i å sjonglere disse ulike variantene av seg selv, og leseren kan møte flere av dem på samme side, alt etter hvilken effekt Kverneland er ute etter i akkurat det panelet.

Leser du en av bøkene Kverneland har laget sammen med sin mangeårige kollega Lars Fiske, kan du legge til minst et par versjoner av tegneseriefiguren Kverneland. I boken Olaf G (2004) veksler de to på å tegne hverandre i alle valører, fra det realistiske til det gummiaktige, der de skildrer sin egen gonzojournalistiske roadtrip til Bayern på jakt etter den glemte norske tegneren Olaf Gulbransson.
Det er noe moderne, og ikke minst ærlig, over denne utnyttelsen av tegneseriemediet. Vi mennesker er ikke ett uforanderlig vesen, selv ikke fra det ene øyeblikket til det neste. Sett utenfra er vi stabile størrelser, men innsiden kan føles mer som et kaleidoskop som stadig kverner rundt til nye former. Og slik Kverneland gjør seg selv til tegneseriefigurer (i flertall), kommer han kanskje nærmere det å fange både gleden og smerten ved å være menneske.