Reisebrev – tegning på den 61. Veneziabiennalen 2026

Og hva med på hovedutstillingen, kuratert av Koyo Kouoh, med den tematiske tilnærmingen In Minor Keys, hvordan vil tegninger markere seg i mylderet av teknikker, tilnærminger og materialer?

Årets biennale er i tillegg til politisk uro i verden preget av dødsfall ved at hovedkuratoren Koyo Kouoh døde uventet et år før åpningen. Hun hadde allerede valgt tema og kunstnere, og biennalen kunne derfor samle et team som gjennomførte hennes visjon. Konseptet In Minor Keys, altså toneskalaen i moll, er å lede oss inn mot naturens signaler og lytte til livets frekvenser og vibrasjoner, livssykluser. Molltoneartene i musikk kan forbindes med melankoli og sorg, men vekker også empati, trøst og håp. Kouohs kuratoriske tekst begynner med en oppfordring til å puste dypt inn og langsomt ut. Å ta det med ro.

All den uro som er i verden, er selvfølgelig også reflektert i biennalen og kunsten, men dette er ikke en tekst som tar for seg geopolitiske understrømninger, biennalens politiske beslutninger, juryens avgang, å boikotte eller ikke boikotte, demonstrasjoner, streik, stenginger av paviljonger eller kunstneres og kuratorers ytringer. Da ville den bli altfor lang.

Så over til tegningen!

Jeg var spent på om jeg faktisk ville ha noe å skrive om, men heldigvis oppdaget jeg et mangfold av verk, fra sirlig tegning på papir til ekspressive rominstallasjoner der tegningen var selve materialet.

Tidlig i hovedutstillingen på Giardini troner verket Anatomy of the Magnolia Tree for Koyo Kouoh and Toni Morrison (2026) av María Magdalena Campos-Pons. Verket bestående av åtte paneler papir i akvarell, gouache, blekk og inkjet-print som viser disse to kvinnene, den ene Koyo Kouoh, kuratoren for Veneziabiennalen, og den andre forfatteren Toni Morrison, begge nå døde. De ser mot oss med kjærlige blikk omgitt av magnoliaer – en ikonisk blomst som representerer blant annet de amerikanske sørstatene. Kledd i kapper ser vi kun deres føtter som titter frem, nå i dødsriket er de transformert til fugleklør. Et symboltungt grep som leder tankene til hvordan fuglen i mange kulturer representerer menneskets sjel. Vi har alle en fugl som skal lede oss inn i dødsriket. Foran dette verket er det plassert syv magnoliablomster, skulpturer i glass og resin. Verket illuderer et alter, en ofring og en takk til disse betydningsfulle historiske damene av rang.

Når kuratoren til Veneziabiennalen dør midt i planleggingen av et stort, betydningsfullt livsprosjekt, rokker det ved biennalen og kunstnerne som er invitert, og det er flere verk som har et preg av minnesmerke og alter ved seg. Kouoh var den første afrikanske kvinnelige hovedkuratoren i biennalens historie, noe som har stor historisk betydning i en ellers så eurosentrisk og vestlig kunstverden.

Strekens direkthet og intime forbindelse med kroppen gjør at tegningen som medium er godt egnet til å respondere til Kouohs tematikk. I samme rom som ovennevnte er en serie tegninger av provisorisk arkitektur som ligner barnetegninger. Enkle forestillinger om et hjem, raske og udetaljerte fremstillinger av husets essens og personlighet i sterke farger. Kunstneren Beverly Buchanan (1940–2015) fra USA utforsket i sin praksis historier om land, eierskap og arkitektur. Tegningene, som også har poetiske tekster, er vist sammen med små «modeller» av hytter, rønner, koier, altså de små, uanselige bygningene som ikke er planlagt, men laget av det som finnes, og som ikke vil klare seg gjennom neste orkan. Serien tegninger og objekter reflekterer det temporære og kunstneres bruk av funnet materiale i sine verk. Den her døde kunstnerens verk ivaretas av the estate of Buchanan and Andrew Edlin Gallery New York. For Buchanan, som med all kunst, transformeres her den temporære kunsten til verdifulle og arkiverte objekter i møte med galleriet og museumsøkonomien.

I lik grad transformeres objekter fra en svunnen kultur i møte med museumsinstitusjoner.

Pio Abad (f. 1983) fra Manila på Filippinene bor og arbeider i London (UK) og tegner objekter fra museumssamlinger, som for eksempel på British Museum, som i sin tid ble stjålet. Tegning blir en metode for å studere og forstå de plyndrede gjenstandene og grave frem de undertrykte historiene.

Med detaljert tegning i svart tusj på hvitt papir blir tegningene oppfattet som katalogisering av arkeologiske objekter som er tatt ut av sin kultur, kontekst og mening. Ved siden av det historiske objektet har Abad tegnet inn en studie av en like stor stabel med ting/planter/bøker fra sitt eget hjem, noe som forbinder dem med en personlig og intim sfære. Ved å tegne inn måleenheten for å henvise til størrelsen i ytterkanten av arket forsterkes oppfattelsen av at alle objektene er noe som katalogiseres i et arkiv.

Ayrson Heráclito (1968) fra Brasil sin serie av 222 små innrammede tegninger og metallskulpturer plassert i rommet oppfattes også som et symbolarkiv. Kartoteket av hieroglyfene kan leses som en utvikling av objektets transformasjon. De forklarende tekstene i tegningen illuderer dette: med først Rainbow serpent of transformation, etterfulgt av Rainbow serpent of transformation – force of communication and movement og Rainbow serpent of transformation – technology and open paths oppfattes disse som forklaringer for hva vi ser, så vi kan dekode innholdene. Tegningene i seg selv ligner også tekniske illustrasjoner utført i tynn sort penn på hvitt papir. Vi informeres om symbolenes mening, og fabuleringen oppstår når sammensetningen av flere meninger møtes. Metallskulpturene oppfattes som det ferdige resultatet, der vi etter tegningens innføring har muligheten til å forstå skulpturen. De ser forholdsvis lette ut, og jeg ser for meg at de kan bli del av en prosesjon og ritualer.

Kunstneren, som bor i Brazil, er også innviet i candomblé, en religion som sprang ut av spirituelle tradisjoner som yoruba fra afrikanske slaver som ble tvangsflyttet fra sitt land til Brasil.

Kambui Olujimi (f. 1970) fra New York (USA) sitt prosjekt North Star utforsker individet og den melaninrike svarthet i møte med det ekspansive, grenseløse og beksvarte kosmos. Blekk, akvarell og blyant begrenser seg ikke til papiret, men streken flyter også utover veggene i rommet, som er malt blåsvart. Flere menneskefigurer svever fritt, og jeg leser i katalogen at i 2022 deltok kunstneren i en zero gravity flight for syv kunstnere fra den afrikanske diaspora som erfarte vektløsheten som frigjørelse fra det menneskeskapte samfunnets innsnevrede levemåter, der rasismen begrenser vårt syn på mennesker og verden.

Hva er mulighetene for selvet når det ikke er bundet av tyngdekraften, men frigjort til å leke? Når er det mulig å eksistere, ikke i en tilstand av motstand, men total frihet? I verket ser jeg mennesker flyte inn og ut av hverandre, uten inndelinger i farger og hierarkier som menneskeheten er så opptatt av, men flytende – kanskje i en transformasjon med sine kosmiske naboer?

Laurie Anderson (f. 1947) fra USA har fylt et svartmalt rom med krittlignende hvit maling som tegner opp fragmenter av tekst og illustrasjoner fra dagens USA, med slogans, notater og poetiske fragmenter på en graffiti-lignende måte. Som en banebrytende og sjangeroverskridende eksperimentell musiker og performancekunstner er Laurie Anderson i hovedsak kjent som musiker, men utforsker også det visuelle medium. I dette verket er teksten like sentral som bildet og bygget opp av flere sitater, som Try to practice how to feel sad without actually being sad av Mingyur Rinpoche og It’s like at the end of the play. It’s time for the audience to collect their coats and go home. They turn around… No more coats. No more home av Vasilij Rozanov. Spørsmål som What do you do when you lose your country? Where do you go? og If voting changed anything, they’d make it illegal blir utsagn som henger der som håpløst sanne tråder i luften. Som graffitiens visdom man kan finne på en dovegg i en bar, så er verket en påminnelse om sannheten om hva som skjer her og nå. Med en gigantisk tegning av en ICE-agent i full mundur og mindre tegninger som illustrerer hvordan disse agentene terroriserer den amerikanske befolkning, så er verket i direkte respons med dagens overordnede politiske situasjoner og konsekvenser for mennesker.

Alice Maher (f. 1956) fra Tipperary i Irland, store tegninger på papir er en serie verk med tittelen The Sibyls (2025) som utforsker den profetiske kvinnen i mytologien. I motsetning til Laurie Andersons verk så er ikke disse oraklene så vokale. Her er de tilsynelatende opptatt med å organisere store hauger med hår, som kanskje er deres eget hår, vi ser ikke ansiktene, men oppfatter at de holder på med noe som er meningsfylt og nødvendig. Det mest forføreriske for en tegnenerd er her streken i tegningen som har en egen kvalitet og vitner om en kunstner som har jobbet konsentrert med tegning i mange tiår.

Maher er en kunstpioner som har jobbet med spørsmål rundt identitet, kjønn og det postkoloniale Irland både i sin kunst og i politisk kunstpraksis, som med Women Artists Action Group på 1980-tallet og senest the Artist Campaign til støtte for opphevingen av forbudet mot abort i 2018. Orakelet i oldtiden, den profetiske kvinnen, taler ofte makten imot med sin formidling av den urokkelige sannheten. I kunsthistorien er orakelet ofte gjengitt som en kvinne i ekstase eller konsentrasjon som er i ferd med å uttrykke seg. Da jeg så verket, funderte jeg mest på hva disse kvinnene egentlig holdt på med. De uttrykker seg med sin handling, og det er opp til meg som betrakter å tolke de profetiske, men kanskje drømmeaktige situasjonene.

Av paviljonger var det ikke mange som kun hadde tegning, men flere, som Malta og Kina, hadde tegning inkludert i gruppeutstillinger. Sistnevnte stilte med en robot som tegnet en tusjtegning «live» for publikum, visstnok i samme stil som en nå avdød mester.

Den ene paviljongen som i sin helhet var viet tegning, i totalt utvidet forstand, var Argentina med verket Monitor Yin Yang av Matias Duville. Her er kullstøv «tegnet» som spor av handling på hvitt salt, og publikum går inn i tegningens landskap, en fremmed verden med forunderlige markeringer som minner om hulemalerier. Noen tegninger ser ut som falne trær, rare plantelignende former eller noe som ligger på havbunnen. Saltet er bygget opp som fjell, og jeg føler meg stor i et lite landskap. Jeg går på saltet, som knuser under føttene, og det føles som om jeg er på en strand eller en annen planet.

Salt og kull er materialer som kommer fra jorda og symboliserer transformasjon. Det var interessant nok flere paviljonger, som den mexicanske, som hadde salt som hovedmateriale.

Salt renser, salt kan hjelpe med kommunikasjon mellom verdener, og salt brukes i ritualer. Kull er brent tre og gir assosiasjoner til bålet som samlingspunkt, overlevelse og matlaging. Trekullet var et tegneredskap i huler med datering tilbake minst 28 000 år og er fortsatt i bruk i billedkunsten i dag. Når Duville sammenfletter disse elementene salt og kull i sitt verk, blir det både radikalt, frigjørende, og det resonerer dypt med vår egen historie som menneskehet.

Som sagt var ikke denne teksten om de mye politiske og dramatiske hendelsene rundt Veneziabiennalen, men én ting er verdt å nevne. Juryen som skulle gi hovedprisen, gikk av i protest 30. april, og da ble ingen priser gitt. Da jeg var der i mai, hadde derimot en måke bygget et reir og lagt egg foran den polske paviljongen, og et lite, hvitt gjerde var provisorisk bygget rundt.

Et godt tegn.

Jeg gikk inn og ble møtt av en fascinerende video om en mystisk undervannsfortelling om hvaler fortalt på blant annet døvespråk av mennesker kledd i rødt som sang og danset under vann. Verket Liquid Tongues av Bogna Burska og Daniel Kotowski, med koret Chór w Ruchu (Choir in Motion), et kor med hørende og døve mennesker, tolker hvalenes kommunikasjon og utforsker alternative kommunikasjonsformer inspirert av mer-enn-menneskelig liv.

Nei, ikke tegning, men jeg er helt enig med måken, en klar favoritt blant flere andre, som den japanske, nordiske og indiske. Og kanskje i Koyo Kouohs ånd, som med sin visjon i høyeste grad har en tilstedeværelse på biennalen, bør man lytte til fuglene og naturen når prisene for beste kunstverk en dag bli delt ut.

Om du har tenkt deg til biennalen, anbefaler jeg å ta det med ro og se det du kan. Man kan lett bli overveldet, det er så ekstremt mange inntrykk. Prøv å lytt til kunsten, naturen, vannet som skvulper i kanalene, men hold fast på maten din, for måkene er like flinke der som i Norge til å stjele den.

Beste hilsen