Dype røtter og flyktige føtter

ANMELDELSE
Publisert 26/11/20
| Skrevet av Eline Bjerkan

Røtter og føtter

Omtale: Røtter og føtter

Tittel: Røtter og føtter
Kunstner: Nirmal Singh Dhunsi
Form: Tegning og akvarellmalerier
Visningssted: Dropsfabrikken, Trondheim
Tidsrom: 26.09–25.10 2020

Energiske fargeflater i okergult og rustrødt møter en famlende, tynn tusjstrek i Nirmal Singh Dhunsis utstilling Røtter og føtter ved Dropsfabrikken i Trondheim.

Noe av det mest påfallende ved utstillingen er kontrasten mellom de store akrylmaleriene – hvor sorte, taggete fargepartier måler krefter mot det røde og gule – og de små, detaljerte tusjtegningene utført på notatark. Sistnevnte vises i serier som har fått navnet Før eller etter korona, og plasseres på den måten innenfor tydelige tidsmessige og tematiske rammer.

Fra utstillingen *Røtter og føtter* av Nirmal Sing Dhunsi. Foto: Håkon Noren
Fra utstillingen Røtter og føtter av Nirmal Sing Dhunsi. Foto: Håkon Noren

Hverdag og helligdom

Det kunne fort ha blitt vel direkte eller overtydelig, for tegningene er i tillegg utpreget figurative. Stilmessig hinter de til Pyton-tegneseriene fra 1990-tallet. Når det likevel er et overskudd av underfundighet i tegningene, er det fordi korona-spesifikke symboler som munnbind og toalettpapir blandes i en salig miks med mer uforutsette elementer, som en pølse med brød, pissoarer og et fartsskilt. Pissoaret og skiltet er en del av samme motiv, hvor en menneskelignende kropp med flere armer, bein og ansikt sitter henslengt i en lenestol. Dhunsis indiske opphav tatt i betraktning er det nærliggende å forestille seg figuren som en slags avart av en hinduistisk guddom, for eksempel Vishnu som passer på verden med sine fire armer. Men her sitter altså verdensguden tiltaksløs i karantene mens dorullene triller bortover gulvet. Den mangearmede figuren går igjen i flere av tegningene og er spesielt fornøyelig i et motiv hvor han iherdig vasker alle hendene sine med såpevann – et tegn i tiden, får en si.

Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, tusj på papir. Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, tusj på papir. Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, tusj og blyant på papir. Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, tusj og blyant på papir. Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, tusj og blyant på papir. Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, tusj og blyant på papir. Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, tusj og blyant på papir. Foto: Håkon Noren
Fra utstillingen *Røtter og føtter* av Nirmal Sing Dhunsi(til venstre). Foto: Håkon Noren
Fra utstillingen Røtter og føtter av Nirmal Sing Dhunsi(til venstre). Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, akvarell og blyant på papir.
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, akvarell og blyant på papir.
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, akvarell og blyant på papir.
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, akvarell og blyant på papir.
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, akvarell og blyant på papir.
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, akvarell og blyant på papir.
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, akvarell og blyant på papir.
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, akvarell og blyant på papir.
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, akvarell og blyant på papir.
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, akvarell og blyant på papir.

I en monter på gulvet er det flere ark med ruter som kan minne om tegneserier. I en av rutene kan man se en typisk stueinnredning på den ene siden, mens den andre halvparten av ruta er utformet som et baderom. Figuren som sitter midt i, er plassert med rumpa på do mens hen ser på TV. I bakgrunnen skimtes et par lerret. Nederst står det skrevet noe i utydelig skrift, jeg tror det kan være «stue, atelier og doen slått sammen». I andre ruter kan man se trapper som går på kryss og tvers, eller utsnitt av tak og vegger. Det er et ganske godt visuelt bilde på klaustrofobien og brakkesyken som pandemien fører med seg for mange.

Tekstile tradisjoner

De store akrylmaleriene er bygd opp av flater med litt udefinerbare, tekstile mønstre. Innimellom kan man se en fot eller en hånd stikke ut fra tekstilene. I utstillingsteksten opplyses det om at tekstilene kalles for dari-tepper og stammer fra India. Det at kroppen stort sett er gjemt under plaggene, gjør at kunsthåndverk og håndverkstradisjoner blir den tydeligste identitetsmarkøren i disse bildene. Sånn sett handler utstillingen om arv og kulturelt opphav, samtidig som dette presenteres på en fragmentert måte: Et verk ser ut til å ha eksplodert utover veggen; mange små, papirlignende bruddstykker med mønster er spikret opp litt hulter til bulter. Plutselig dukker det opp noe som ligner en selburose blant dari-teppene. I tillegg kan man, om man studerer maleriene nøye, se opptegnede rutefelt under motivene – som om de ikke er ferdigstilte ennå.

Fra utstillingen *Røtter og føtter* av Nirmal Sing Dhunsi. Foto: Håkon Noren
Fra utstillingen Røtter og føtter av Nirmal Sing Dhunsi. Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, Akryl på lerret. Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, Akryl på lerret. Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, Akryl på lerret. Foto: Håkon Noren
Uten tittel, Nirmal Sing Dhunsi, Akryl på lerret. Foto: Håkon Noren

På denne måten stiller utstillingen spørsmål knyttet til hva det er som ligger til grunn for menneskers identitet, og viser hvordan dype røtter kan stå i et spenningsforhold til bevegelighet og reise – konkret illustrert gjennom flere par med føtter. Kunstnerens bevissthet rundt dette er tydelig i et selvportrett hvor han er avbildet med en mobiltelefon. Her ser det enten ut som han er i ferd med å ta en selfie, eller som om han fotograferer tekstilene i forgrunnen av maleriet. Kanskje går det ut på det samme.

Form fremfor innhold

Selv om identitetstematikken er relevant og interessant, er det som om Dhunsi bare skraper i overflaten av den i denne utstillingen. Jeg opplever ikke at maleriene går i dybden på dette med tilknytning, forflytning og eierskap, i stedet gjentas det samme poenget om tekstilet som identitetsmarkør. Det visuelle uttrykket, formspråket, får derimot forrang; komposisjonene av former og farger er gjennomtenkte og presise. Innholdsmessig har derfor tegningene mer å by på enn maleriene, om man greier å lese nok mening i de absurde tablåene.