Når troen blir viktigere enn livet

Slik lyder første og tredje vers i salmen «O bli hos meg». I 1972 den mest spilte sangen i NRKs legendariske radioprogram Ønskekonserten. Slik englevakt fikk ikke de mange små misjonærbarna som vokste opp i fremmede land. Den hjelpeløses hjelper – hvor skal vi vandre trygt foruten deg? Herren var ikke hos de barna – hverken i mulm eller solskinn, skal vi tro den hjerteskjærende boka O bli hos meg fra Lene Asks hånd. Tittelen er neppe tilfeldig.

Norge har gjennom historien vært et av landene i verden som har sendt ut flest kristne misjonærer i forhold til folketallet. Boka utdyper: I 1940 fantes det over 4 500 misjonsforeninger i landet med til sammen 112 500 medlemmer. Virksomheten har ført til mange positive resultater i form av å drive sykehus og skoler slik som bl.a. på det afrikanske kontinentet og i Østen. Men det har også vært store omkostninger – ikke minst for barn av dem som fulgte kallet. Ask lar ti forskjellige misjonærbarn fortelle sine historier. Det er opprørende og tidvis uforståelig hvordan foreldre kunne la troen bli viktigere enn å ta vare på egne små.

Ask har valgt en utradisjonell måte å behandle slikt stoff på. Gjennom 150 sider bruker hun tegneserieformatet til nærmest gravende journalistikk. Fortellingene strekker seg fra 1930-tallet og frem til i dag. Det er gripende – og ofte sjokkerende – å oppleve hvordan oppveksten ble for mange. Elisabeth forteller om hvordan hun lærte å lese på norsk skole for så å komme tilbake til India og begynne på engelsk skole – langt unna der foreldrene drev misjon. Moren dro fra henne og søsteren etter tre dager. Vi kunne ikke et ord engelsk. Det var ikke til å unngå at det var en vanskelig tid. – Vi var litt forskrekket første dagen da Berit skulle sove i et annet rom enn meg. De kom senere tilbake til Norge for å få utdannelse og bli norske. Moren skulle bare være borte i tre år, men så kom krigen, og det ble åtte.

Slik fortsetter det med dyptpløyende dokumentasjon av barnas opplevelser. Harald sier om tiden på den norske skolen i Kobe i Japan på 1960-tallet: Det var en følelse av totally lost in space – hva er det norske ordet? Fortapt! Og Gunnar som våkner om natten med never som måtte opereres fordi han hadde knyttet dem så sterkt. Det var åtte timers biltur mellom skolen og stedet i Tanzania der foreldrene var stasjonert. Vi skulle ikke føle noen ting, konkluderer Gunnar. Mienke fortsetter: Mine foreldre forsvant da de sendte meg fra Sumba. Det å føle at jeg aldri var ønsket, at ingen ville ha meg … Det er så deprimerende. Forfatteren opplyser at det er rimelig å tro at det har vært seks til åtte tusen misjonærbarn. Noen av dem ble også utsatt for seksuelle overgrep. Som vi ser i boka, noen greide seg. Andre ble ødelagt for livet.

Den ene fortellingen er altså mer hjerteskjærende enn den andre. Berit som var på Madagaskar på 1950-tallet, oppsummerer: Det fantes én fortelling om misjonærbarna, og det var solskinnshistorien. De voksne hadde en veldig idyllisert forestilling om hva dette var. Dermed peker hun på at det ikke var ond vilje, men kallet som avslører manglende forståelse for et barnesinn. Det var så sent som på 1980-tallet at det kom opp en diskusjon om internatskolene for barna. Mot slutten av 1990-tallet ble det også slutt.

Det er med andre ord en viktig og samtidig en forholdsvis ukjent del av norsk historie Lene Ask beskriver. Hun har valgt en ukunstlet, direkte og presis form i tekst og tegning. Presentasjonen av fortellerne åpner hvert kapittel, hvis jeg kan kalle det det. Under står navn og stedene de var som barn, samt årstall. Tegneren Ask fanger umiddelbart interessen for de små menneskene gjennom tolkningen av deres insisterende og såre blikk – godt gjort! Deretter følger den enkeltes historie, som er gjennomgående fortalt i fire ruter på hver side.

Ask bruker laveringsteknikk i svart-hvitt. Dette modellerer bildene med dybde og gir fine lys- og skyggevirkninger. I rene faktaopplysninger – som også er en viktig del av boka – bruker hun farger. Det skapes et engasjerende filmatisk forløp som driver leseren gjennom den enkeltes skjebne. Godt gjort, det også! Intervjutekstene under den enkelte tegningen har et håndskrevet preg og er redigert på en forbilledlig måte. Rett på sak og aldri sentimental, men desto sterkere. Som i tegningene er alt fiksfakseri fjernet. Lene Ask går rett til kjernen av de følelsesmessige omkostningene som ble betalt – også i noen tilfeller av foreldrene selv. Kanskje særlig av mødrene. Dette er en fin balansegang som ikke har den ensidige fordømmelsen som mål. Men likevel, vi sitter igjen med en ganske vond følelse av et liv som ga mange misjonærbarn dype sår. Lene Ask minner oss om at livet er viktigere enn troen.