Stillfarende budbringer

Et digert knippe av kvist og kvas var en tilbakevendende tegneoppgave ved kunstakademiet i Warszawa, der undertegnede var student. Dette knippet hang i taket eller var plassert i et tilstøtende rom: pedagogiske triks for å lære konsentrasjon og visuell hukommelse. Dette for lengst glemte tablået stiger til overflaten mens jeg beundrer Danuta Haremskas naturstudier. Kanskje har hun vært gjennom en lignende grundig øvelse og slik øvet opp blikket for det særpregete ved organisk vekst.

Det er likevel noe drømmeaktig over disse blyanttegningene – det er et hukommelsesarbeid; man kunne kalle det impresjonistisk i sin karakter. Hun tegner siv som kaster forsiktige skygger i sand eller snø – ubestemmelige nøster av fibre som får et grafisk, men ikke abstrakt uttrykk. Forvitrete planter, nærstudier av sårbarhet – nærmest som gjenferd står de fram i en historie fra naturens kretsløp. Titlene viser til stadier av værbitthet, de visne blomstene har hatt sin gode sommer. Nærstudiene av røtter viser en velkommen annerledes modus, der det er vekst og styrke – de er intrikate eksempler på både tegnerens og naturens utholdenhet – utført med forsiktighet, men med nødvendig mørke og temperament.

Det er tegningene som skal være i fokus her; skjønt det er vanskelig å komme utenom utstillingen som helhet. I vinduet henger store, naturnære former med tittelen Growing flettet eller knyttet sammen av papirhyssing; raffinert og finurlig, et særdeles avansert håndarbeid. Det upretensiøse materialet, nærmest spartansk i uttrykket, den tørre gråpapir-fargen, gir dem en slående likhet med visnende bregner, fanget i det kontemplative stadiet av tilværelsen. Råmaterialet – papir – er som kjent en kultivert, sterkt bearbeidet utgave av treet, det opprinnelige utgangspunktet.

Lene Ulekleivs forord i katalogen viser til nettopp dette fenomenet, at treet lever videre gjennom disse objektene: – Ligger det minner og skygger av disse trærne i tråden? – Arbeidene, som synes å etterligne naturen: – Kan Haremskas installasjoner oppfattes som et ambivalent forsøk på å gjenopplive hvert enkelt tre?

Slik blir det økofilosofiske omdreiningspunktet tydeligere. For teksten henviser også til sivilisasjoners fatale rovdrift på natur. Sammen med tegningene får det tidkrevende arbeidet med papirhyssingen i små og store objekter et anstrøk av besvergelse – og blir en sofistikert hommage eller botsgang overfor naturen.

Men jeg ser likevel ingen undergangsstemning i dette tiltalende landskapet. Vakkert forfall har en egen estetikk. I tidens fylde skal, som kjent, både trær og planter, tegninger og papirobjekter (og kunstnere) tilbake i det naturlige kretsløpet …