Tegning og trøbbel

Anja Dahle Øverbye har bakgrunn som tegneserieskaper, men har også illustrert bildebøker for barn og utgitt en egen barnebok, Lykketanna (2019). Høstens utgivelse, Blyanten, har hun skapt sammen med forfatter Emilie Christensen. Og selv om Dahle Øverbye denne gangen holder seg til en klassisk form for barnebokillustrasjon, med mange, klare farger, spennende detaljer og karakterer som det er lett å kjenne igjen, har hun også noen illustratørtriks i ermet som gir denne bildeboken et ekstra løft.

Fortettet og intenst

Dette er bokens handling: Lina har fått en ny blyant. Den er verdens fineste, synes hun: rød i den ene enden og gul i den andre. Lina gleder seg til å vise blyanten til venninnen Maya, men alt blir vanskeligere enn Lina drømte om, for Maya tar blyanten og begynner å tegne med den selv. Hvordan skal Lina rekke å få tilbake blyanten før Maya bruker den helt opp? Fortellingen er så dramatisk som bare en konflikt mellom to små venninner kan bli, og vi ser det hele fra Linas synsvinkel. Men etter en del klabb og babb løser konflikten seg i beste Tuppen og Lillemor-stil. Selvfølgelig.

Illustrasjonene står for mye av fortellingen her. Teksten sier for eksempel ikke noe om hvor vi befinner oss, men Anja Dahle Øverbye har tegnet et miljø rundt jentene som nok er en barnehage. Lekende barn og en kasse med et klassisk BRIO leketog i tre peker i alle fall mer mot barnehage enn barneskole. Det er fint at teksten ikke beskjeftiger seg med noe annet enn konflikten mellom jentene. Det gjør situasjonen og fortellingen fortettet og intens. Anja Dahle Øverbyes illustrasjoner utfyller den på glitrende vis – og dette er bilder som også appellerer til det voksne, analytiske blikket.

Nærbilder og nostalgi

Fordi Lina har synsvinkelen og hun opplever situasjonen som kjempedramatisk, har Anja Dahle Øverbye laget illustrasjoner som understreker nettopp det dramatiske i det som skjer. For det meste er illustrasjonene presentert som hele, store oppslag som går over enten en eller to sider. Men iblant deles sidene opp i ruter, som i tegneserier. I rutene får vi gjerne nærbilder av det som skjer i en gitt scene. Dette er særlig effektfullt i scenen der Maya skal spisse Linas fantastiske blyant, til Linas store fortvilelse. Fem nærbilder med blyantspissing får virkelig frem dramatikken i dette. Nærbildene gjør små gjenstander som spisser og blyant kjempestore, og bildenes frosne bevegelser skaper en slowmotion-effekt, som i en film. Vi mangler bare noe skikkelig dramatisk musikk.

Anja Dahle Øverbye tar flere lure grep når det kommer til uthevinger av sentrale elementer og øyeblikk i fortellingen. Hun kan f.eks. tegne en scene i svart-hvitt, men utheve det sentrale momentet i bildet (som den nye blyanten) ved å tegne det i farger. Samtidig understreker scenene i svart-hvitt at dette er situasjoner som oppleves som mørke for hovedpersonen. Dahle Øverbye bryter også grensen for realisme flere ganger i fortellingen. Særlig mye plass får en katt som Lina har tegnet. Katten blir nemlig levende og er med i flere oppslag utover i boken. Dette er ikke skrevet inn i fortellingen først, men er illustratørens idé. Den understreker imidlertid på fortreffelig vis hvor levende og viktig nettopp tegning er for de to små venninnene Lina og Maya. Og sånn kan jeg faktisk huske at det var da vi tegnet som barn, at det vi lagde på papiret, vokste frem for oss som noe virkelig, noe vi kunne dikte videre på og fortalte hverandre om og som ble en del av det vennskapet vi hadde med dem vi tegnet sammen med. Der kunne nok også tegnede katter fort bli levende. I en tid hvor stadig flere illustratører jobber kun teknologisk, bidrar overvekten av analoge illustrasjonsteknikker her ytterligere til mine nostalgiske tanker. De markante tusj- og blyantstrekene samt sporene etter akvarellfarger i denne boken passer også veldig godt til bokens handling, der det tegnes for hånd.

Blyanten er en bok å kjenne seg igjen i for både liten og stor. Og pass på favoritt-tegneredskapene så ingen tar dem!