Med nese for det rare

I Andreas Rand og Annette Saugestad Hellands bok Nesejakten treffer vi Viktor og pappaen hans som liker å gjøre litt ulike ting. Pappa vil helst være hjemme og ta det med ro, mens Viktor liker å være ute og oppleve noe spennende. Og aller helst vil han oppleve ting sammen med faren sin. Men det er vanskelig å få ham med seg ut, og det er ikke før Viktor klarer å nappe av pappas nese (!) at det blir action. For nesen faller fra balkongen og videre ned på lasteplanet til en bil. Så kjører nesen ut på eventyr, og Viktor og pappa må følge etter. Nesejakten er en surrealistisk og litt annerledes barnebokfortelling – men i litterær sammenheng er ikke forsvunne neser noe nytt. Allerede i 1836 ga forfatteren Nikolaj Gogol ut novellen «Nesen», om en mann som en dag våkner og ser at han ikke har noen nese, mens nesen selv begynner å leve sitt eget liv. Men både i denne novellen og Nesejakten kommer heldigvis nesen tilbake der den hører hjemme.

Preget av gjentakelser

Selv om Viktors pappa plutselig ikke har noen nese, kan han fortsatt lukte, og det er ulike lukter som hele tiden fører far og sønn videre i jakten på nesen. Og for hvert nytt sted luktene fører dem, sier Viktor: «Pappa, tenk! Vi er meganærme …» ett eller annet. Dette er med andre ord en fortelling full av gjentakelser, og slik sett følger fortellingen en ganske tradisjonell form som vi kan kjenne igjen helt fra folkeeventyr som «Pannekaka». Den stadige gjentakelsen av ordet «meganærme» er kanskje gøy å høre for barna, men blir litt slitsom og noe påtatt for en voksen leser. Det er også litt merkelig at de ulike luktene og den tapte nesen hele tiden følger hverandre, for det er jo ikke skapt noen egentlig logisk sammenheng mellom det Viktor og pappa kan lukte og hvor nesen tar veien. Det er litt merkelig, men dette er jo uansett en rar fortelling, så da er det kanskje greit at alt ikke stemmer helt på en prikk?

Skisseaktig, men motstandsløst

Annette Saugestad Helland er en illustratør som liker å ta med seg uttrykket fra skisser inn i de ferdige illustrasjonene. Hun har selv sagt at hun synes det gir mye liv og energi til bildene. Det er selvsagt ikke alltid det skisseaktige er like påtagelig – i en annen av hennes utgivelser i år, Karin og mørket, skrevet av Janne-Camilla Lyster, hviler det en ro over bildene. Men i illustrasjonene til Nesejakten er skissepreget sterkt til stede. Dette er jo en fortelling med mye fart og fremdrift, så det gir fin effekt med raske streker og fornemmelsen av det uferdige i denne fortellingen. Ja, det strekker seg i grunn utover bare å være en fornemmelse – det preger faktisk hele boken. Det uvørne preget understreker også det uhøytidelige og tøysete ved en fortelling som dette, som om det hele er funnet på i en fei og kommer rett ut fra fantasien, helt uten filter. Det visuelle uttrykket i denne boken minner for øvrig om uttrykkene i Hellands egne utgivelser Papirflybursdag som også er utgitt i år, og Hvordan temme en fetter? fra 2020.

I stedet for å videreutvikle det surrealistiske i dette universet, har Helland skapt en gjenkjennelig verden med mye bevegelse og tempo, der det roer seg først mot slutten. At pappas nese plutselig løsner, fremstår som en helt naturlig ting, og illustratøren har tegnet frem en verden der egentlig ingen reagerer spesielt på at en nese farer omkring på egen hånd. Helland tegner aldri mot fortellingen, men tar den på alvor slik den er skrevet. Kanskje ville det blitt et mer spennende og friksjonsfylt resultat om hun hadde utfordret teksten mer og ikke bare bekreftet det vi allerede kan lese. Som helhet av tekst og bilder oppleves dette nemlig som litt for motstandsløst.

Nesejakten er en av flere bøker denne høsten som handler om et barn som vil ha mer tid sammen med en forelder. Dette er en tematikk som har vært med i barnelitteraturen i mange år, men som helt klart er aktuell fortsatt. Så kanskje noen voksne der ute bare skal sette av tid til en lesestund med de små og kose seg med Nesejakten?